Skip to content

Nostalgi og vemod…

juni 29, 2011

Jeg rydder om dagen, og det gjør også min mor. Jeg ble beordret ned på kjøkkenet for å se over alle tingene jeg hadde puttet på loftet hos mamsen. Mellom alle skolesakene mine fra videregående fant jeg en kladdebok med stiler og andre skriblerier. Her har jeg kludret ned diverse kloke og mindre kloke ord. Det som slår meg når jeg leser alt dette er at jeg nok alltid har vært en smule sprø. Se bare her (sakser fra ulike steder i en stil om meg og mitt liv..):

«Det hele skjedde en stille vårdag i april for snart sytten år siden. Som sagt var den en stille dag, men det varte ikke lenge. Jeg ankom nemlig verden med et hyl og siden har det ikke vært fred å få. Mitt første møte med verden var skremmende. Hvite mennesker i lange frakker og dystre omgivelser. Trangen til å komme inn i mitt lille krypinn var stor. Der var det tross alt varmt og fargerikt, og dagene gikk fort mens jeg tittet på alle tarmer og min mors indre organer. Men, som sagt, jeg var ute, og da fantes det ingen vei tilbake»…….

«Jeg ble egentlig født meget beskjeden, men det varte ikke lenge, det var borte på en uke. Søsken fikk jeg aldri. Jeg ropte på storken mer enn en gang, men det virket som han overså meg med vilje. Å si at jeg var en blendavasket djevel er nok å ta litt i, men jeg var nok ikke langt unna innerst inne.»
……

«Jeg opplevde min første kjærlighetshistorie da jeg var fire, et forhold som ikke ble for intenst da han igrunn var mer opptatt av radiostyrte biler, enn kvinnen i sitt liv. Da jeg ar sju derimot møtte jeg en gutt på tretten og vi elsket hverandre høyt og inderlig selv om vi aldri hadde snakket sammen før. Vi snakket for øvrig aldri sammen heller, men menn er jo så rare, de trenger ikke ord for å forklare sine innerste følelser.

Jaja.. det skal ikke være lett sier jeg bare! Skrev tydeligvis også følgende dikt den gangen for mange år siden:

Jeg
Et lite ord
Det betyr allikevel en hel del
Jeg…
Jeg smaker på ordet
Det er liksom hele meg beskrevet i tre bokstaver

Kjenner at det er gøy å finne alle disse minnene. Det er rart å tenke på alt jeg har opplevd her i livet, og alle menneskene som har krysset min vei. Noen har fortsatt sammen med meg, mens andre har kommet inn i livet mitt for så å forsvinne stille ut igjen. Ikke det at jeg lengter tilbake. For det gjør jeg virkelig ikke! Tenårene framstår som relativt kaotiske for meg, og jeg tror ikke jeg hadde orket å leve dem en gang til. Men det er litt vemodig å tenke på alt som har vært og som aldri kommer tilbake, ungdomsforelskelser og russetid.. sukk…

Reklamer
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: