Skip to content

Da livet ble anderledes…

desember 26, 2010

Jeg husker det som det var i går. Jeg var 12 år og det var sommer. Mamma og pappa hadde akkurat reist på helgetur med vennepar, og jeg og hunden var igjen hjemme sammen med min mormor. Det er rart hvordan småting klistrer seg til hjernen… Jeg husker jeg så på klokken.. Den var 22.00 og hunden var mer urolig enn noen gang før. Jeg forsøkte å trøste henne, men til ingen nytte.. Og da jeg fortalte hunden at nå var mamma og pappa ute og danset, var det en liten stemme inni meg som fortalte at jeg tok feil.

Dagen etter våknet jeg tidlig. Jeg som aldri verken før eller siden våkner tidlig! Klokken var ti på sju og jeg var våken. Jeg sto faktisk opp, og var der når telefonen kom. Min mormor begynte å gråte og jeg bare skrek.. Det var mamma og hun fortalte at pappa hadde fått et hjerteinfarkt og var veldig, veldig syk. Resten av dagen ble et kaos. Jeg husker på en måte alt, men på en annen måte ingenting. Vi ble kjørt til Sverige og sykehuset hvor pappa lå av min onkel. Jeg husker ikke turen ned, og jeg må bare si at jeg ikke husker at vi leverte hunden til pass, men vi må ha gjort det.

Vi fikk alle bo på sykehuset, både mamma, jeg og min mormor. Jeg husker veldig godt gavebutikken på sykehuset, og hvordan rommet så ut. Husker også avdelingen der pappa lå. Han lå i senga som om han var en annen. Ikke min pappa som kunne tulle og prate med meg, men en annen. En uten smil og stemme, en som levde takket være ledinger og kabler festet til kroppen. Husker han lå der og alle maskinene som laget små pipelyder. Husker også den gule boksen med brukt sykehusutstyr som stadig ble mer og mer full.

Jeg kjøpte en liten hund. En knøttliten plastikkhund med rosa og hvit pels. Husker at mamma synes det var helt unødvendig. Jeg var jo 12 år! Hva skulle jeg med den plastikkhunden. Allikevel fikk jeg den. Den ble min lille trøst og den var god å holde på. Passet fint inni hånden min og det var så godt å ha noe å holde i. Hendene slet liksom dersom de ble alene. Måtte ha noe og holde på.

Jeg husker sykepleierne var som hvite engler. De passet på oss og snakket med oss. Jeg tror vi fikk mat også, men jeg kan ikke huske et eneste måltid vi spiste på sykehuset. Vi var ofte på et pårørenderom med en balkongdør. På utsiden satt ei due. Husker jeg tenkte på fuglene som fritt kunne fly der ute som om ingenting hadde skjedd. Her var jeg og mammaen min i et fengsel av syke mennesker. Kunne ikke pappa bare våkne og bli ferdig? Sånn at vi kunne bli fri igjen akkurat som duene?

Jeg husker vi var i en liten dyrepark i nærheten av sykehuset. Bare for å komme oss litt ut fra veggene på rommet vårt og rommet til pappa. Jeg husker ingen av dyrene bortsett fra en påfugl. Den var vakker, men jeg hadde liksom ikke tid til å se på den.

Så skulle vi hjem. Vi skulle kjøre bak sykebilen hjem. Pappa skulle komme hjem til Norge, og jeg skulle hjem til hunden. På veien hjem spiste vi på en kafé, og det er faktisk det eneste måltidet jeg husker fra tiden da pappa var syk. Sykehuset her hjemme var ikke fullt av engler. Der var det også hvite mennesker, men de så over hodet mitt og snakket et språk jeg ikke forsto. Det varme miljøet fra sykehuset i Sverige var ikke der. Pappa var fortsatt ikke pappaen min. Den som lå i senga var en annen. En kald og stille person som ikke ga meg klemmer.

En dag døde du.. Det var ikke mer. Hjertet ville ikke være med og hjernen var død. Det var ikke mer igjen, kroppen var ferdig, gått ut på dato. Jeg så deg etter at du hadde reist. Det var bare et skall igjen, ikke den myke pappaen min. Jeg husker ikke så mye. Husker jeg fikk noen gaver og at huset var fullt av blomster. Vi gikk tom for blomstervaser og måtte låne av venner og naboer. Husker jeg lå i dobbeltsenga sammen med mamma. Jeg tok plassen din pappa. Var redd for at også mamma skulle bli borte.

Så kom begravelsen. Den er egenlig borte. Jeg husker jeg sto der i et skjørt som var rosa og hvitt rutete. Ville ikke kle meg i svart. Jeg ville ha farger, jeg var jo ikke død! Hadde med den lille plastikkhunden også. Husker vi hadde etterpålag hjemme i stua også var vi plutselig etterlatt. Alene. Og hverdagen kom.

Det var rart å begynne på skolen igjen etter ferien. Jeg var annerledes. Var ikke lenger jenta uten bekymringer. Læreren fortalte klassen om hva som hadde skjedd og de andre barna forvant litt. Jeg var ikke lenger den normale med mamma og pappa, men den skumle som plutselig kunne begynne å gråte. Og det gjorde jeg. Husker jeg satt på lærerrommet sammen med læreren min. Jeg gråt og hadde det pyton. Læreren gikk bort til kjøleskapet for å hente litt brus til oss, men det var ingenting der. Det eneste som fantes i kjøleskapet var en flaske ketsjup.

Verden gikk videre. Jeg var en annen, verden var en annen og omgivelsene så på meg på en annen måte. Jeg var på mange måter alene. Ingen andre kunne forstå hvordan jeg tenkte og følte. Ingen var i stand til å prate med meg. Det var bare jeg og mamma som kunne prate sammen fra hjertet. Og livet gikk videre. År etter år ble minnene litt mindre vonde. Litt mindre skarpe i kanten.

Men arrene er der enda. Det er lenge siden jeg var tolv år. Allikevel kan hendelser og tanker bringe meg tilbake til den sommeren da alt ble annerledes. I dag har en familie opplevd noe av det samme som jeg, og mine tanker går til dem som nå har fått et vondt, ferskt sår. En dag vil sårene ha blitt til arr, men de vil aldri aldri forsvinne for godt.

Livet er sårbart, livet er vanskelig. Man må være sterk for å overleve. Mine erfaringer har vært tøffe og vanskelige. Allikevel har de formet meg som menneske og gjort meg til den jeg er på godt og vondt.

Tenner lys for for alle som har en plass i mitt hjerte og for de vi aldri glemmer.

Advertisements
4 kommentarer leave one →
  1. desember 27, 2010 6:39 pm

    Takk for at du delte dette. Jeg skal gå og tenne et lys nå med det samme.

  2. Lena Kåsereff permalink
    desember 28, 2010 5:55 pm

    Takk for at du skrev dette. Jeg mistet mammaen min i mars i år. Mistet på en måte pappaen min i samme slengen, for han gikk ned i det dypeste mørket etter å ha mistet sin livsledsager gjennom over 40 år (det går bedre med ham nå). Selv om jeg ikke er 12 år lenger, er det fryktelig vondt å miste en forelder som også var min beste venn. Det går ikke en dag forbi uten at jeg tenker på mamma, og denne julen har vært veldig vond å komme gjennom, for det er så mye som «mangler» og er annerledes… Sorgen er ennå fersk, for jeg har ikke hatt tid til å takle min egen sorg pga pappa. Så det er godt å lese at sårene gror… og så tenner jeg (nok et) lys for henne som bor i hjertet mitt og som jeg aldri vil glemme. ❤

  3. desember 28, 2010 6:20 pm

    Takk jenter!

    Trist å høre om mammaen din Lena! Sårene gror, men arrene forsvinner ikke. Og sånn skal det kanskje være? det skal kanskje være litt sårt og litt vondt til tross for at årene har gått? Kanskje det betyr at de vi savner har betydd mye for oss?

  4. desember 28, 2010 6:42 pm

    å dermed var min tårekran skudd på jah!!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: