Skip to content

Mestring..

oktober 5, 2008

Jeg grubler litt over dette med mestring… Vi skal som lærere sørge for mestringsfølelse hos alle elever. Ok.. det er greit.. Men hva innebærer egentlig mestring? Jeg tror vi lærere har forskjellig oppfatning av dette begrepet..

I følge Vygotsky og hans proksimale utviklingssone skal man gi elevene arbeidsoppgaver som er litt vanskelige. De skal ikke være uoverkommelige, men de skal være av en slik karakter at de er mulige å løse med hjelp av en medierende hjelper. Denne hjelperen har større kunnskap enn deg selv. Men hva da med mestring? Svært ofte blir mestring knyttet opp mot lette oppgaver som ligger under elevens utviklingssone. Eleven kan føle mestring, men i hvilken grad føler man mestring ved å regne matematikkoppgaver man har regnet dusinvis av tidligere?

Som en relativ stødig sjåfør (har tross alt kun kræsjet med EN politibil!) føler jeg ikke mestring hver gang jeg kjører bil til jobben! Dette er noe jeg kan, noe jeg ikke får spesielt gode følelser av. Den dagen jeg ankommer jobben kjørende i en traktor, vel DA kan jeg snakke om mestringsfølelse. Det er nemlig noe jeg ikke kan! Det er mulig traktorkjøring ligger i min proksimale utviklingssone, og at det med hjelp av en traktorkjører er mulig å lære meg det.

Jeg tror man ofte undervurderer elevene. Hva med å la dem selv være med å definere sin egen mestringsfølelse! Hva skal til for at akkurat JEG skal føle mestring akkurat nå? Er det å regne et tyvetalls addisjonsoppgaver? Eller er det å strekke seg litt lenger? Jeg er klar over at man ofte blir slått i bakken av elevenes manglende motivasjon, og at svært mange gir opp før de i det hele tatt har forsøkt å løse en oppgave. Kanskje kan enkle oppgaver være med på å øke motivasjonen, men mestringsfølelsen? Vel det kan diskuteres. Og hva med læring? Har man lagt til rette for et positivt læringsmiljø dersom elevene presenteres for oppgaver under utviklingssonen? Vil ikke kreativ problemløsing være med på å gi eleven kognitive konflikter og diagnostisk læring? Som igjen kan være svært positivt dersom man ser på det i et læringsmiljøperspektiv?

Jeg håper jeg er i stand til å se forbi det jeg føler er en misforstått mestringsfølelse og at jeg klarer å fokusere på læringsmiljøet og den enkelte elevs læring…. Kanskje vi også skal begynne å snakke om motivasjonsfølelse? For er det ikke det som ofte er kjernen? Umotiverte elever, og ikke nødvendigvis deres mestring eller utviklingspotensiale?

Advertisements
3 kommentarer leave one →
  1. Berit permalink
    oktober 6, 2008 3:34 pm

    Dette var mye hjernespinn synes jeg høres ut som du grublet mye her assa.

  2. tali87 permalink
    oktober 6, 2008 4:39 pm

    Tanker du så mye hele tiden eller????du må være sliten.. jeg tenker IKKE å jeg ER sliten…

  3. oktober 6, 2008 8:55 pm

    Hehe.. jeg tenker i et sett! hihi… 🙂 Grubler på det meste!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: