Skip to content

Nå er jeg sliten…..

februar 6, 2008

I dag har jeg fått en stor stein rett i hodet. Den kom i form av tilbakemelding på fagartikkel i pedagogikk 101. Den fagartikkelen som jeg jobbet med i trekvart år. Den oppgaven om barn i sorg og krise…

Det var en gang ei jente på 12 år. Det var barnet i sorg og krise. Det barnet som lærerne ikke så, som lærerne ikke klarte å prate med rett og slett fordi de ikke kunne på grunn av manglende kompetanse. Jeg ble barnet som utviklet spiseforstyrrelser fordi jeg mistet kontrollen og trodde jeg ikke var normal. Trodde jeg reagerte feil, og trodde jeg var helt anderledes alle andre.

Rapporten min ble en bekreftelse på at jeg er normal, jeg var normal, og jeg har fortsatt helt normale sorgreaksjoner. Men ingen kunne forklare meg det den gangen. Det ble istede flere år i uvisshet fordi jeg ikke kunne noe om emnet. Og ingen andre kunne noe om emnet heller. Sorggruppene glimret med sitt fravær, og lærere med kompetanse om barn og unges sorg var mangelvare.

Den tolv år gamle jenta fikk komme fram igjen under arbeidet med rapporten. Hun fikk fortelle sin historie, og fikk kjenne på sine følelser en gang til. Det ble en periode med blod, svette og tårer bokstavlig talt. Dødsfall og ensomhet rullet opp på nytt, men ting ble satt i nytt perspektiv. Endelig ble følelsene anerkjent, endelig etter alle disse årene kom «friskmeldingen», endelig ble tolvåringen hørt.

Og hva ble resultatet? Jo rapporten bør/må arbeides mer med. Føler den er godkjent under tvil. Jobbes mer med? Konklusjonen har en bearbeidelsestid på 18 år. Rapporten ble akkurat det jeg håpet den skulle bli, og hadde min lærer lest min rapport den gangen tolvåringen kom tilbake fra sommerferie med en foreldre mindre, hadde bare læreren som gav stiloppgavene om «Den beste ferien» og «Da ble jeg glad» lest min rapport.. Ja da hadde kanskje ting vært anderledes. Kanskje tolvåringen fikk være barn noen år til. Kanskje tolvåringen slapp en voksens bekymringer før sin egen pubertet, ja kanskje livet hadde vært ørlite grann lettere. Rapporten ble akkurat det den var ment til å bli. En veiledning i hva man som lærer bør gjøre når man har elever i sorg og krise. Bare så synd den ikke ble vurdert som det…

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: